Høringsuttalelse fra Tana kommune til NOU 2024: 10 - ny motorferdsellov

Tana kommune er en del av kommunene i samisk språkforvaltningsområde som har særskilt ansvar for å ivareta samisk språk og kultur. Bevare og utvikle kulturen, samt tradisjonell bruk av utmarka (Meahcásteapmi) er en vesentlig del av dette ansvaret. Dette bidrar til bolyst og «blilyst» i kommunen som er landets 5. største i areal hvor det er lav befolkningstetthet.

Samisk bruk av meahcci (utmark) er ikke bare en overlevelsesstrategi, men også en sentral del av den samiske kulturelle identiteten og overleveringen av tradisjonell kunnskap fra generasjon til generasjon.

Meahcásteapmi betraktes som en grunnleggende rettighet knyttet til samisk identitet og kulturell overlevelse, og krever anerkjennelse og beskyttelse i offentlig politikk og lovgivning. Dette inkluderer rettigheter til land og vann, samt anerkjennelse av samenes tradisjonelle kunnskaper og praksiser i forvaltningen av naturressurser.

Den samiske forståelsen av meahcci inkluderer en respekt og dyptgående kunnskap om naturens sykluser og økosystemer, som har blitt overført gjennom generasjoner. Dette innebærer en bærekraftig bruk av naturressurser, hvor man tar hensyn til naturens grenser og sikrer at fremtidige generasjoner også vil kunne høste av de samme ressursene.

Kommunene i særlig indre Finnmark, har i årtier vært opptatt av å sikre at folk kan fortsette å utnytte ressursene lokalt. Det er en helt sentral del av naturalhusholdet og den lokale økonomien i disse kommunene. Det er en kjensgjerning at alle har opptil flere store frysere med bær, fisk, kjøtt og fugl som er høstet i nærområdet, enten selv eller som man har byttet seg til.

Denne delen av økonomien har så langt vi kan se, i liten grad vært kvantifisert, og fremkommer derfor ikke i form av næringsinntekt og annen form for bokføring. Samtidig er det et faktum at folk i disse kommunene gjerne er selvforsynt med mange lokale varer.

Dette er en kulturelt betinget næringstilpasning som hele regionens bosetning hviler på. Den er også opphav til et aktivt liv i meahcci med tilhørende sunt kosthold, og tett samarbeid mellom sambygdinger, naboer og storfamilien.

All praksis og tilrettelegging fra kommunenes side i form av tillatelser og dispensasjoner både sommer og vinter må sees i lys av dette. Kommunene har gjennom sin forvaltningspraksis forsøkt å tilrettelegge motorferdselen i respekt for lokal sedvane og rettsoppfatning noe som fra statlige myndigheter og enkelte miljøinteresser har vært oppfattet som i strid med loven. 

Økt kommunal kontroll med motorferdsel
Det er positivt at utvalget legger opp til økt kommunalt selvstyre og myndighet i forvaltningen av motorferdsel i utmark. Norge er et langstrakt land og det er store forskjeller fra sør til nord. Dette gjør at kommunene er det naturlige forvaltningsnivået til å forvalte motorferdselen. Noe det synes å være bred støtte for i disse kommunene.

Det er en svakhet ved utvalgets forslag at det synes å ha vært svært viktig å få absolutt like regler over hele landet. Dette er et gjennomgående trekk ved utvalgets forslag, og kommer i konflikt med målet om økt kommunal/lokal kontroll og styring med motorferdselen. 

Dette kommer i konflikt med både de klimatiske, naturgitte, befolkningsmessige, kulturelle og næringsmessige forskjeller i Norges langstrakte land. Det må legges opp til større lokal og regional tilpasning enn det utvalget legger opp til. Det kan synes som at mandatet som ber utvalget utrede større grad av lokal forvaltning undergraves av utvalgets sterke fokus på like regler.

Anerkjennelse av samisk kulturutøvelse
Det er positivt at utvalget foreslår å anerkjenne samisk kulturutøvelse som formålet med den nye loven. § 1 lyder:
Formålet med loven
Loven skal sikre at motorferdsel i utmark og vassdrag skjer på en bærekraftig
måte som ivaretar naturen og tar hensyn til friluftslivet og samisk kulturutøvelse.

Utvalget har også koblet dette med å videreføre reindriftens adgang til motorferdsel direkte hjemlet i loven som er positivt.

Det er oppsiktsvekkende at utvalget anerkjenner ikke meahcci og meahcásteapmi som samisk kulturutøvelse og at motorferdsel er nødvendig for at denne kulturutøvelsen skal kunne videreføres. Dette til tross for at svært mange sentrale høringsinstanser som Sametinget, de samiske kommunene, Finnmarkseiendommen, med flere, har uttrykt behov for nettopp dette.

Det henvises til at man har et hovedansvar for å begrense aktiviteten for å sikre naturgrunnlaget for samisk kulturutøvelse, men legges ikke fram en eneste utredning som dokumenterer at dette naturgrunnlaget er truet.

Det som er truet er den tradisjonelle høstingskulturen i form av meahcásteapmi, og birgejupmi (selvberging). Dersom motorferdselloven brukes som hjemmel for å nekte tradisjonsbærere adgang til sine høstingsområder vil man kunne ende opp med både individuelle og kollektive søksmål. Utvalget har i sine vurderinger tatt alt for lett på den problemstillingen. Det fremstår som klart at utvalget kun har lagt til grunn reindrift som samisk kulturutøvelse.

Vårforbudet i Nord-Troms og Finnmark
Det er positivt at utvalget har vurdert det som riktig å avvikle det særlige vårforbudet i Nord-Troms og Finnmark. Positivt forslag at kommunene kan avgjøre utvidelse av sesongen til 16. mai, gitt at visse vilkår er oppfylt.

Fortsatt regler om stengning av skuterløyper senest 5. mai, eventuelt 25. april i sentrale kalvingsområder for reindrifta. Dette er unaturlige datogrenser som kommunene i samråd med berørte næringsinteresser må kunne beslutte selv. De årlige variasjonene gjør at det ofte kan være gode forhold for ferdsel langs løypene og at mange deler av løypenettet ikke kommer i konflikt med verken reindrift eller andre interesser. Ferdsel langs det begrensede antallet farbare skuterløyper kommer også i liten grad i berøring med påviste hekkeområder for fugl og annet vilt heller. Dersom det gjøres studier som påviser særlig sårbarhet i visse konkrete områder i nærheten av løypenettet vil kommunene kunne tilpasse åpningstider etter det.

Skuter- og barmarksløyper inn i plan og bygningsloven
Det er positivt at saksbehandlingen rundt skuter- og barmarksløyper innlemmes i Plan- og bygningslovens regler og rammeverk. Det vil i en overgangsperiode medføre en merbelastning i form av nye konsekvensutredninger, men samtidig være del av en vanlig saksbehandling i forbindelse med arealplanleggingen.

Når løypene er behandlet i plan vil det ikke være adgang til å skille på hvem som bruker løypene og muligheten for å prioritere lokalbefolkningen på visse løyper er begrenset. Enten alle eller ingen. Dette skaper utfordringer for behovet for å tilrettelegge områder for, samt prioritere tradisjonell samisk kulturutøvelse.

Hele prosessen koblet mot plan- og bygningsloven er i seg selv en ganske belastende prosess for kommunene, og det må sikres at gode overgangsordninger sikrer at man unngår dobbeltarbeid ved innføring av ny lov.

Folkeretten
Utvalget har gjort en grundig analyse av relevante regler som skulle berøre beskyttelsen av samisk kulturutøvelse, særlig forholdet til artikkel 27 i konvensjonen om sivile- og politiske rettigheter.

Man kan ikke på den ene siden hevde at regelverket for motorferdsel kan medføre en nekting av kulturutøvelse, og så i neste omgang si at det kommer det ikke. Særlig når man har unnlatt å ta hensyn til innspillene rundt tradisjonell samisk høstingskultur som en beskyttet kulturutøvelse.
Man sier helt enkelt at man ikke finner at denne kulturen lar seg definere, langt mindre utøverne av den. Man ser heller ikke ut til å koble kommunene i indre Finnmarks tolkning av regelverket som nettopp tilrettelegging for slik kulturutøvelse.

Man kan heller ikke videreføre et næringskrav til kulturutøvelse i strid med artikkel 27. Næringsutøvelse kan også være kulturutøvelse, men kulturutøvelse behøver ikke være næringsutøvelse. Dersom dette handlet om tilgang til hellige steder eller rituell praksis knyttet til et spesifikt område, kan det ikke samtidig stilles inntjeningskrav.

Det er et overdrevet fokus på artikkel 27 som en terskelbestemmelse. Det kan synes som om man er mest opptatt av å vite hvor mye man kan hindre en kulturutøvelse før man når grensen for å ha nektet den. Dette er etter vår oppfatning en absurd tilnærming og vil minne om at man må ha en føre var tilnærming til kulturvernet også, i likhet med det man argumenterer for i forhold til naturvernet.

Funksjonshemmede
Det er utelukkende positivt at utvalget foreslår å tillate ferdsel med hjelpemidler for funksjonshemmede som ikke belaster mer enn gående/syklende.

Avvikling av dispensasjonsløypene
Utvalget har med et pennestrøk foreslått å avvikle et av de viktigste grepene kommunene i indre Finnmark har gjort for å videreføre meahcásteapmi som kulturutøvelse. Dispensasjonsløypene har vært tilrettelegging for lokal bruk av kartfestede løyper etter tradisjonelle ferdselsårer inn til brukernes historiske ressursområder. Disse løypene har vært en forutsetning for å videreføre den fastboende befolkningens kulturbaserte høsting og selvbergingsgrad. Et viktig element har vært å se til at man lokalt forvalter regelverket i tråd med lokal sedvane og rettsoppfatning.

Fordelen med dispensasjons trase ordningen som også Deanu gielda -Tana kommune har benyttet seg av ved å ha opprettet disse er at kommunen har oversikt over antall kjøredispensasjoner i traseen og få til en mer bærekraftig ressursutnyttelse ved høsting for lokale brukere.

Disse traseene gjør det enklere få tillatelse til nødvendig nyttekjøring ved bl.a fiske og kultivering av vannene, tilgang til vedhogst, jakt / elgjakt og lettere å kunne spre multeplukking i større områder slik at minst mulig av multene råtner bort og ikke blir brukt. Deanu gielda -Tana kommune har i dag noen åpne barmarks traseer og vil nødig åpne flere da ulempen med disse er at da kan alle, også alle EU borgere bruke disse uten noen søknad. Det blir ofte overbeskatning og for mye trykk på resursene da ingen vet antallet aktører i vannene og i populære høstingsområder.

Bygdelagene i Tana er sitt ansvar bevisst og vedlikeholder barmarksløypene der det er behov og nødvendig. Med begrensete ressurser blir spesielt våtmarksområdene reparert for å unngå utvidelse av kjøresporet og forebygge ytterligere skader i naturen.

Manglende forskning om konkrete skadevirkninger
Utvalget har fått utført en utredning av NINA om vårforbudet og hvordan ulike arter påvirkes av motorisert ferdsel. Det som er betenkelig er at de knapt nok kunne finne noen forskning om dette fra Norge, langt mindre fra Finnmark. Utvalget kunne godt problematisert det manglende faktagrunnlaget når det gjelder skadevirkninger av motorferdselen.

De berørte kommunene forsøker å tilrettelegge for gode liv i sine kommuner og er svært opptatt av at man samtidig skal ta vare på naturen i sine nærområder. Det er imidlertid krevende å begrunne inngrep i folks hverdag og bevegelsesfrihet om man ikke har gode grunner for det. Det bør etterspørres en mer faktabasert regulering av motorferdsel i utmarka. Særlig ferdsel på snødekke og langs gode barmarkstraseer kan bidra positivt til høsting, forvaltning og kultivering av våre matressurser og kulturtradisjoner.

I tillegg vil organisert ferdsel i fritidsøyemed bidra til bolyst og følelse av å kunne ta del av den fantastiske naturen i disse områdene. Når en har tilhørighet til nærområdet skaper dette lokal idenditet og bidrar til at en blir knyttet til plassen og velger å bli. Bruk er vern. Til sammenligning kan dette gjøres med båtlivet sørpå, som ikke har restriksjoner eller “åpningstider”.

Viktigheten av bolyst og hvordan naturen har vært og er en ressurs som må brukes
Utvalget har i liten grad tatt utgangspunkt i at bruk også er vern. Høsting og tilgang til viktige ressursområder er matauke, friluftsliv, rekreasjon og kulturvern i en og samme pakke. I sum bidrar dette til bolyst og bosetning. Tradisjonen i samiske områder spesielt, er å bruke naturen uten å forbruke den. Dette er også et levesett som man ønsker å videreføre til neste generasjon på en forsvarlig og positiv måte.

Det vil bidra til både bolyst og bosetning at man tilrettelegger for dette slik kommunene i dag gjør så godt de kan innenfor dagens regler.

Høstingstradisjon som del av beredskap og samfunnssikkerhet
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap har nylig skjerpet sine råd for egenberedskap. Dette har også sammenheng med hvordan man i disse kommunene har en bred tradisjon for å sikre et nødvendig lager av frysevarer basert på lokale ressurser slik tidligere beskrevet.
Kunnskapen om lokale ressurser, kultiveringstradisjoner og høstingsområder vil kunne gå tapt om man ikke vedlikeholder dette gjennom fortsatt bruk.

Folk i dette området er gjerne godt forberedt til å klare seg i minimum 7 dager og langt mer enn det, basert på det man har som tradisjon å høste selv. Kunnskapen om hva som finnes av tilgjengelige ressurser i nærområdet må imidlertid vedlikeholdes og videreføres.

Dette må ses i sammenheng med totalforsvaret i forbindelse med både mattilgjengelighet og kjøretøy til å ferdes ute i naturen. Det Norske totalforsvaret er et omfattende system som skal sikre best mulig utnyttelse av samfunnets ressurser ved en stats- eller samfunnssikkerhetskrise. Dersom nordområdene kommer i en slik situasjon vil det være viktig at de fleste husstander besitter slik kompetanse, naturkunnskap og har kjøretøy tilgjengelig. Naturkunnskap er noe som en tilegner seg gjennom livet.

I det samiske året er det 8 årstider. Som er vinter, vår-vinter, vår, vår-sommer, sommer, høst-sommer, høst, høst-vinter. Aktivitetene i naturen er basert på disse årstidene og brukes blant annet til matauk og bearbeiding, materialinnhenting til duoddji, vedhogst, jakt, fiske, snarefangst, bær- og urtesanking, restaurering av gammer og utmarksbygg. Det nærmeste sammenlignbare området til Finnmark, i hele verden, er Alaska.

Anerkjennelse av samisk kulturforståelse
Det viser her til ILO konvensjon 169 artiklene 14, 15 og 23 pkt 1 og pkt 2 som refereres nedenfor
Artikkel 14:
1. Vedkommende folks eiendoms- og råderett til de landområder som de tradisjonelt besitter, skal anerkjennes. Når forholdene tilsier det, skal det også treffes tiltak for å sikre vedkommende folks rett til å bruke landområder som de ikke besitter alene, men som de tradisjonelt har hatt tilgang til for sitt livsopphold og sin tradisjonelle virksomhet. I denne sammenheng skal detlegges spesiell vekt på situasjonen for nomadiske folk og personer som driver flyttejordbruk.

2. Regjeringene skal etter behov ta nødvendige skritt for å kartlegge de landområder som vedkommende folk tradisjonelt besitter, og sikre effektivt vern av deres eiendoms- og råderett.

3. Hensiktsmessige ordninger skal sikres i den nasjonale rettsorden for å avgjøre rettskrav knyttet til landområder fra vedkommende folk.

Artikkel 15
1. Vedkommende folks rett til naturressurser i deres landområder skal sikres spesielt. Slike rettigheter omfatter disse folks rett til å delta i bruk, styring og bevaring av disse ressursene.
2. I tilfeller der staten beholder eiendomsretten til mineraler eller ressurser under jorden eller rettigheter til andre ressurser som finnes i landområdet, skal regjeringene etablere eller opprettholde prosedyrer for konsultasjon med vedkommende folk, med sikte på å fastslå om og i hvilken grad deres interesser kan bli skadelidende, før det iverksettes eller gis tillatelse til noen form for undersøkelse etter eller utnyttelse av slike ressurser i deres landområder. Når det er mulig, skal vedkommende folk ha del i nytteverdien av slik virksomhet, og skal tilkjennes rimelig erstatning for enhver skade de måtte lide som følge av slik virksomhet.

Artikkel 23
1. Håndverk, bygde og lokalt basert virksomhet, naturalhusholdning og tradisjonell virksomhet for vedkommende folk, som jakt, fiske, fangst og sanking, skal anerkjennes som viktige faktorer for å opprettholde deres kultur, økonomiske selvberging og utvikling. Når det er aktuelt, skal regjeringene sikre at slik virksomhet blir styrket og fremmet, med deltakelse av disse folk.
2. På anmodning fra vedkommende folk skal det om mulig gis hensiktsmessig faglig og økonomisk bistand, under hensyntaken til disse folks tradisjonelle teknologi og kulturelle særtrekk og viktigheten av bærekraftig og rettferdig utvikling.
Dette viser at utvalget kun er av den oppfatning at bare reindrifta er samisk kulturutøvelse. Samisk utmarkshøsting og levesett er selvfølgelig også samisk kulturutøvelse som er en rettighet for de fastboende i egne områder.